Hopp til innhold

Hvem passer Norge når statsforvaltningen svikter?

Statsforvaltningen, det vil si Statsministerens kontor og departementer med deres underliggende virksomheter. Forvaltningsorgan kan i de fleste tilfeller instrueres av overordnet departement.

Statsforvaltningen, det vil si Statsministerens kontor og departementer med deres underliggende virksomheter. Forvaltningsorgan kan i de fleste tilfeller instrueres av overordnet departement.


Prinsippet om maktfordeling var viktig da Grunnloven ble skrevet i 1814. Makten er fortsatt delt, men parlamentarismen har endret balansen mellom statsmaktene. Statsmakten i Norge er fordelt på Storting, Regjering og Domstolene.

I lovens ånd

I boken «Lovens ånd» (1748) formulerte den franske filosofen Montesquieu sin løsning med å innføre en ordning der makt stanser makt. De tre statsmaktene skal være separate institusjoner som ikke griper inn i hverandres arbeid. Makten skal balanseres slik at hver av institusjonene fungerer som en motmakt mot de to andre. Dette var for å sikre landets innbyggere mot offentlige overgrep.

Motmakt

Selv om motmakt ble fordelt etter Grunnloven i 1814 var det forholdsmessig mye makt samlet hos daværende konge, nå statslederen. Statslederen velger selv sin regjering og Stortinget har ingen makt over sammensetningen.

Norsk riksrett – domstolen som ligger i dyp søvn

Det eneste maktmidlet Stortinget har overfor statsleder og dens regjering er riksretten. Riksretten er en domstol som dømmer i saker reist mot medlemmer av Regjeringen, Storting eller Høyesterett for straffbare forhold i embetet.
Nå er det vist nok ikke reist riksrett til noen i dette landet, verken i Regjeringen eller noen i Stortinget, langt mindre i Høyesterett for lovbrudd mot landets innbyggere, om en ser bort fra rettsoppgjøret etter krigen.

EMK og EMD

Nå er det slik at Norge har ratifisert lover og retningslinjene skrevet i den Europeiske Menneskerettskonvensjonen, EMK. EMD er domstolen, og som Norges Høyesterett må vike for. I denne domstolen er Norge blitt dømt flere ganger, uten at diktaturet, den norske regjering eller domstolene er villig til å innrømme brudd på menneskerettigheter i domsavgjørelser, langt mindre omgjøre egne dommer.

Mens vi venter

Spørsmålet blir da hvorfor instruerer ikke Kjell Ingolf Ropstad i Barne- og likestillingsdepartementet, fylkesnemndene om hva som er gjeldende? Fylkesnemndene er et underliggende forvaltningsorgan som Ropstads departement har ansvaret for. Det er Fylkesnemndene som legger grunnlaget for dommene Norge får i mot seg i EMD.

Klint og hvete, eller bare snørr og bart?


Når det gjelder skillet i utøvende makt, så er det like viktig at det er et skille mellom forskjellige departement når det gjelder å ivareta menneskerettigheter. Fylkesnemnda som er et forvaltningsorgan ligger under samme departement som barnevernet, og leverer en ferdig innpakket avgjørelse til domstolene som ligger under justisdepartementet. Hvor blir det da av den selvstendige avgjørelsen som det enkelte departement eller domstol skal utføre? Det er mange skrekkens eksempel på samrøre. Flere av dem har jeg skrevet om her på bloggen.

Feilgrep eller ansvarsfraskrivelse?


Det er mye som er galt med vår lovgivende forsamling og ikke minst med vår dømmende makt. Resultatet med innføring av parlamentarisme har medført at en tredjedel av landets lønnsmottakere er ansatt i offentlig sektor, og mange livnærer seg av de overgrep som utføres mot barn, uten at offentlige ansatte vil innrømme sine lukrative feilgrep. Da er det mere lønnsomt og behagelig å lukke øynene å stryke hverandre opp etter ryggen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *