Lege og matematiker John Arbuthnot sa en gang: «Alle politiske partier dør til slutt av å svelge sine egne løyner.» Men hvor mange som dør på grunn av politiske løyner er det ingen som vet.
Lege og matematiker John Arbuthnot sa en gang: «Alle politiske partier dør til slutt av å svelge sine egne løyner.» Men hvor mange som dør på grunn av politiske løyner er det ingen som vet.
Et og annet justismord avdekkes der fellesskapet må bidra med erstatning for at advokater og dommere har utført store unnlatelsessynder ved å ikke forholde seg til lover og menneskerettigheter.
Karrierestigen ligger på bakken
Karrierestigen kan være bratt og lang for mange, men ikke for politikere. Det eneste som trengs er talegaver, konsekvensene om hva de taler om er ikke sikkert de forstår selv heller. Politikere er som regel en gruppe mennesker som ikke har praktisk kompetanse, men er skoleflinke og ærgjerrige og søker makt og midler. Det er ingen som kan stå oppreist i stormen med en stor fane alene, av den grunn er det viktig å få lojale medarbeidere som kan støtte både politisk og byråkratisk. For å få dette til så må hierarkiet få sine godt betalte stillinger og posisjoner slik at lojalitet lønner seg.
Genial grådighet?
Et genialt trekk for å sikre seg mot strafferettslige ansvar, var å fjerne eller å omarbeide tjenestemannsloven. Eksemplets makt eller negativitet kan trekkes frem i mange henseender. Vi har sett at ministrer har måttet forlate sine poster på grunn av grådighet, som for eksempel forsøk på å tilegne seg lønninger og godtgjørelser som ikke var berettiget, men blir de straffet?
Gås og vann, går hand i hand
Kjell Ingolf Ropstad barne-og familieminister i lag med Norge har fått en rekke dommer i mot seg fra den Europeiske menneskeretts domstol (EMD), men verken han eller Norge blir straffet for sine lovbrudd, det er som å skvette vann på gåsa. Med et sleipt smil om munnen forsvarer de sine lovbrudd med å fortelle en annen historie. Selv direktør for BUFDIR Mari Trommald forsvarer seg mot EMD dommene. I Norge kan politikere og byråkrater bare benekte sine lovbrudd så får det ingen konsekvenser, verken for stillingen eller anseelsen, eller hierarkiet.
Kjøp av lojalitet
I Norge har vi en statsminister som bruker sine evner særdeles godt, ikke for å styre landet, men for å kunne holde seg selv på tronen lengst mulig. Når regjeringen består av ministrer fra mikroparti som ligger og vaker litt over men mest under sperregrensen, er det et politisk sykdomstegn. Eller at partiet er i ferd med å dø på grunn av for mange løyner som må svelges. Hvordan kan et så lite parti som KrF ha så mye som tre ministrer i Solberg regjeringen? Det er på dette området at Erna Solberg er dyktig som statsminister, hun åpner døren for alle som lojalt vil støtte hennes stilling som statsminister, om de er kvalifisert for ministerjobben er uvesentlig. I Solberg regjeringen har ministrene blitt hanket inn nesten på lik linje som da Idi Amin styrte Uganda, han hentet folk fra sin klan, der lojaliteten kunne kjøpes.
Beslutningsudyktighet
En minister skal ha såpass ballast at en kan gå inn i eget departement å rydde opp i et byråkratisk uføre som skader både landets innbyggere og landets omdømme, men så skjer ikke med dagens regjering med dens ministrer. En av grunnene er våre folkevalgte på stortinget, i følge vår justis- og beredskapsminister Monica Mæland, så har stortinget gitt beskjed at verken hun som minister eller hennes departementet kan gripe inn i eller påvirke utfallet i enkelt saker. Saken omhandlet de tre asylantene fra Sir-Lanka som nå sitter på sjuende året i kirkeasyl i Finnsnes kirke.
Hestehandel for egen vinning erstatter bønn
For mange er den politiske lojaliteten til eget parti som gudstrua. Per Inge Søreng, en politiker som har viet sitt liv til KrF, har i mange år vært medlem av kommunestyret i gamle Lenvik og nå ny‑kommunen Senja. På sitt område har han vært markant også i asylantsaken. Søreng har sikkert sendt flere brev, og hatt flere samtaler med sin partifelle Kjell Ingolf Ropstad, uten å blitt bønnhørt. Søreng har sikkert sendt mer som en bønn til høyere makter om at de tre som sitter fengslet i Finnsnes kirke skal få sin frihet tilbake, men han er ikke bønnhørt der heller. Hva gjør vi når vår Herre heller ikke kan gripe inn i enkeltsaker? Skal en drive med seriøs politikk, så må en i det minste finne et parti som ivaretar menneskerettigheter, landets lover, barnekonvensjon og lover som Norge har ratifisert i EMD. Om da ikke politikken er for egen vinning skyld.
Porten til saligheten er muligens en enkeltsak?
Med fjerning av tjenestemannsloven vet vi at politikere eller offentlige tjenestemenn og kvinner ikke kan straffes for sine lovbrudd som utføres i tjenestesammenheng, eller avvik som det så smukt heter. En kan formode at medlemmer av KrF med sikkerhet tror at han eller henne en dag skal stå fremfor en dommer som skal avgjøre om porten til saligheten skal åpnes eller lukkes. Om det da nytter å forsvare seg med at en ikke kunne gripe inn i enkeltsaker gjenstår å se.
