I flere tiår har prosentregning skapt klasseskille og på dette området kan en ikke bare skylde på byråkrater og politikere
I flere tiår har prosentregning skapt klasseskille og på dette området kan en ikke bare skylde på byråkrater og politikere
Når årlige lønnsoppgjør har medført store fordeler, så har selv pampene i fagbevegelsen omfavnet regnemåten med prosentregning. Inflasjon på 70 og 80 tallet ga også frislipp for å skape en lønnsadel. Når inflasjonen var åtte til ti prosent i året, fikk på langt nær alle like mye i kroner og øre i sine lønnstillegg. Så, hvorfor prøver Norge å dekke over et økende klasseskille?
Det var en gang
I 1978 kjempet fiskeindustrien for å komme over 40 000 i fast årsinntekt, samtidig fikk statsminister Odvar Nordli 40 000 i lønnsøkning. Når alle skal ha, eller fikk 10 prosent lønnsøkning så var det stor forskjell for den som hadde en årsinntekt på 40 000 og den som hadde 140 000. og slik skapte vi med velsignelse av fagbevegelsen en lønnsadel og en lavtlønnskaste. Pampene i fagbevegelsen hadde sin fyrstelige lønn og fikk prosenter etter lønna, mens sliterne på gulvet fikk noenlunde samme prosenttillegg, men av et mye mindre beløp.
Privilegier på ulik grunnlag
For alle sliterne som jobbet med lav lønn helt til de fylte 67 år og kunne gå av med pensjon, oppdaget alle at de ikke bare var lønnstapere, de var alle sammen pensjonstapere. Pensjonspoengene ble ikke regnet ut etter arbeidsinnsats eller arbeidstimer, men av den årlige inntekten. Det er stor forskjell i kroner og ører når samme pensjonspoeng regnes av en årsinntekt på 300 000 og av 700 000, eller mere. Utover dette så har alle de som har hatt anledning til å bestemme lønna si selv også innvilget seg stortingspensjon som de kan ta ut etter et x antall år som stortingsrepresentanter, men andre må legge til grunn 40 års opptjeningstid.
Ikke alt er like galt, men nesten
Lønnsskatten har en mere rettferdig fordeling, er lønna lav så er også skatteprosenten i samsvar med inntekta. For den som tjener bra, så er skatteprosenten tilsvarende høyere, i og for seg et rettferdig system. Men så kommer alt det andre som ikke er rettferdig, slik som boligbeskatning, eiendomsskatt og kommunale gebyrer osv.
For en rådmann, en kommunalsjef og en ordfører med lønninger langt over million i året, så betyr ikke en økning i eiendomsskatten så mye, men for den med minstepensjon, eller en nyetablert barnefamilie med lav inntekt så betyr det veldig mye. Når vi i tillegg vet at de som sitter på toppen i offentligstyre og stell bestemmer lønna si selv, så danner en økning i kommunale avgifter grunnlaget for å kunne bevilge seg en enda større lønn ved neste korsvei. For offentlige ansatte er avgifter og gebyrene å regne som vinn, vinn. Et paradoks er det når rådmannen for Senja kommune, etter først å få lønna forhøyet til 1.100 000 så får han også frikort for kommunale gebyr ved parkering og 50.000 i reisestøtte for å besøke familien som han har i Tromsø. Er det da nærliggende å tro at rådmannen i Senja kommune har bostedsadresse i Tromsø og skatter til Tromsø kommune?
Kravmentalitet har ødelagt forutsettingen for en en rettferdig fordeling
Det offentlige byråkratiet har forlengst med sin kravmentalitet utført handlinger som er i ferd med å kvele en rettferdig lønns- og pensjonsfordeling blant det norske folk. Pensjonspoeng regnes ut fra inntekten. Den som har mye fra før skal ha mye som pensjonist. Lederlønningene i offentlig sektor har forlengst sprengt milliongrensen, det er heller ikke nok for regjeringen som i tillegg har bevilget seg unike pensjonsfordeler og etterlønn. Det blir vanskelig for en regjering å nekte ledelse i kommunene og i fylkeskommunene samme rettigheter som regjeringen urettvis har bevilget seg selv. Og resultatet har heller ikke uteblitt.
Covid-19, et virkemiddel og til unyttelse, for de rike
Covid-19 har fått skylden for mye, men det går ikke an å skylde på pandemien for at regjeringen mangler evne til å se at store deler av landets innbyggere mangler midler for å skaffe seg det daglige brød. Til det er det bare å vise til dagsrevyen på NRK den 31. mars, der køene var flere hundre meter med mennesker som søkte til fattighuset for å få noe å stilne sulten med i påsken. Dette skjer nesten samtidig som vår statsminister er opptatt med å feire seg selv på en slik måte at hun bryter de bestemmelsene i smittevernloven, som hun selv har vedtatt skal være gjeldende i for landets innbyggere.
Høyborgene på Youngstorget
På Youngstorget i Oslo kneiser det to store bygninger, bygningene er reist av arbeiderne og sliterne. Det er LO-bygget og bygningen til Arbeiderpartiet. Bygninger som huser politiske- og fagforeningspamper. I disse to bygningene finner vi folk som har mer enn fem ganger i lønn sammenlignet med de som tjener minst i dette landet. Dette er folk som skulle forsvare og ivareta arbeiderklassen, både politisk og organisatorisk, men så skjer ikke.
Noen bare prater om å arbeide, mens de andre gjør det
Alle yrkespolitikere og fagforeningspamper er mennesker som knapt nok har tatt sin hand i fysisk arbeid, men har fått mere for sine talegaver en vanlig arbeidstaker kan drømme om. Det var bare i festtaler at slike ord og uttrykk som «kamerater» ble brukt, fagforeningskontingenten ble et middel for å sikre egen topplønn og pensjon. Noe av det verste er, at folk som jobber i ovenfornevnte bygninger ikke evner å se køen av mennesker som må søke til fattighuset og frelserarmeen for å få mat til seg å sine i påskehøytiden.
Verdens beste land å bo i? Spør de som sulter!
Dette er vanlige arbeidstakere som har blitt arbeidsledige på grunn av regjeringens tiltak for å prøve å begrense en pandemi, mens de som har satt i gang tiltakene og de som er ansatt i offentlig sektor ikke blir berørt med lønnskutt i det hele tatt. Den politiske mantra om at Norge er verdens beste land å bo i, faller på sin egen urimelighet.
Orignalt: Mantra = Hymne eller bønn, hellig, kraftfylt ord.
