Bondetampen har i en årrekke skrevet om ukultur i offentlig sektor, både innad i forvaltningen og det som når ut til befolkningen som offentlig sektor skal betjene.
Bondetampen har i en årrekke skrevet om ukultur i offentlig sektor, både innad i forvaltningen og det som når ut til befolkningen som offentlig sektor skal betjene.
Fastsettelse av egne lønnsvilkår, vederlag og pensjoner. Ansettelse av nære venner og familie for å skaffe seg lojalitet og makt over organisasjonen og forvaltningen har vist seg å være den harde virkelighet. Som sjefredaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet skrev en gang om gamle Lenvik kommune, «ukulturen sitter i veggene på rådhuset».
Gamle koster i ny innpakning
Selv om Lenvik kommune nå er historie, så har ikke nykommunen Senja fått nye koster, med unntak av ordføreren. Sannheten er at alt av gamle koster i fire forhenværende kommuner er nå samlet under en felles paraply, Senja kommune. For å få plassert overtallige kommuneansatte ble det opprettet flere nye titler og stillinger med dertil lønnskompensasjon. I dag går nærmere 70 prosent av kommunebudsjettet med til å lønne kommunens ansatte.
Laks og taburetter
Byråkrater og storparten av Senja kommunes politikere skyver fremdeles snøballen foran seg i motbakke. Et av argumentene er verdiskapingen i laksenæringen som er under etablering. I et lønnlig håp om at laksenæringen snart skal innbringe så mye skattekroner til kommunen at alle godt betalte byråkrater og godt lønnede politikere fortsatt skal kunne ha sine taburetter. Et gammel ordtak er slik, «kua svelt mens graset gror». Det er nok langt frem og høyt opp før at laksenæringen kan gi en skatteinngang som står i forhold til de økonomiske forpliktelsene som gamle Lenvik kommune påtok seg ved etablering av lakseslakteriet på Klubben.
Stort rorhus – lite ballast
Rent økonomisk er Senja kommune med sin gjeldsbyrde og topptunge administrasjon, en organisasjon som vakler på leirføtter. Om ikke andre inntektskilder snart dukker opp, eller at det skjer en reduksjon av overtallig mannskap, så vil det som står foran oss være en økonomisk katastrofe av dimensjoner.
Lite skog, men mye svin
Innledningsvis nevnte jeg kommuneadministrasjonen som ansatte nære venner og familie for å sikre seg ryggdekning for tiltak til egen vinning eller vinning for nære familiemedlemmer. Det er nok å henvise til helsekjøpsaken i Lenvik kommune, der KomRev Nord-rapporten viser at både rådmann Bjørn Fredriksen og kommuneadvokat Bjørn Stefanusen i et brev innrømmer kommunens lovbrudd. Innkjøpssjefen som var varsler ble fjernet fra sin stilling, godkjent av daværende ordfører Geir Inge Sivertsen, og iverksatt av daværende rådmann Margrethe Hagerupsen. Det var Hagerupsens sønn som var tildelt en særdeles lukrativ kontrakt, der firmaet etter kort tid doblet inntekten i forhold til avtale.
Det finnes ikke noe som heter alternative fakta
Der sannheten blir dekt over, er det ingen som tar ansvar. Lokalavisen hadde en hel lørdagsutgave som forsvarte rådmann Hagerupsen sitt engasjement i helsekjøpsaken. Kommunalsjefer påtok seg ansvaret for saksbehandling, med begrunnelse av rådmannens inhabilitet. Rådmannen bedyret sin uskyld, og påsto å ikke ha noen som helst befatning med saken. Faktum er at rådmannen satt en periode som styreleder i sønnens selskap.
Et av kriteriene som ble avgjørende for at et firma uten helsefaglig kompetanse kunne tilby kommunen et anbud i helsetjenester, var at firmaet var i besittelse av helsefaglig kompetanse. Denne kompetansen hadde eks-rådmannen Margrethe Hagerupsen, som var mor til en av selskapets eiere og hadde sagt seg villig til å ta bakvakter om det trengtes helsefaglig kompetanse. Ellers hadde ikke selskapet til rådmannens sønn kommet i betraktning som helsetilbyder i Lenvik kommune.
Kommuneøkonomi på bekostning av alt, selv dine barn
En annen inntektskilde som kommunene har goder av er barnevernindustrien. Barn som blir plassert i institusjoner eller i fosterhjem avleirer mange og godt betalte arbeidsplasser som staten via bufdir finansierer, som igjen gir skatteinngang. Det er ingen nyhet at en fosterfamilie mottar rundt 60 tusen pr måned i godtgjørelse for et fosterbarn, pluss avlastning en helg pr måned. I tillegg havner barnetrygden i fosterforeldrenes eller styrelsens lommer. Når barnet er fylt 18 år står da også denne ungdommen på vaklende leirføtter. Vedkommende er myndig og må greie seg på egen hand, uten fosterforeldre og i mange tilfeller med brutte bånd til biologisk familie.
Ukultur blir aldri troverdig. Å fordekke sannheten med løyn, kan aldri bli fakta. Det finnes også et annet ord for dette. Det klarer du sikkert å gjette hva er.
