Europa står foran en flyktningkatastrofe som vesten ikke har sett tidligere. Etter ti dager med krig har mer enn én million flyktet fra Ukraina. Russiske styrker bomber sivilbefolkningen i Ukrainas millionbyer, det er ikke tvil, kvinner og barn som ikke er kampdyktig rømmer landet.
Europa står foran en flyktningkatastrofe som vesten ikke har sett tidligere. Etter ti dager med krig har mer enn én million flyktet fra Ukraina. Russiske styrker bomber sivilbefolkningen i Ukrainas millionbyer, det er ikke tvil, kvinner og barn som ikke er kampdyktig rømmer landet.
Unge menn og familiefedre mellom 18 og 60 år er tilbake for å slåss mot en motmakt som er større som stor. Med gru kan vi tenke på at store deler av Ukrainas mannlige innbyggere vil sette livet til i kampene.
Er vi rustet for å ta imot alle?
Ukraina har i underkant av 45 millioner innbyggere, to tredjedeler er kvinner og barn, med andre ord, potensielle flyktninger. KrFs leder Bollestad sier at Norge må ta i mot 20.000 flyktninger, det kan lett bli 40.000. Da blir spørsmålet, er Norge som verdens rikeste og beste land å bo i, istand til å handtere en slik krise? Med 20.000 flyktninger blir det ca. 60 flyktninger pr kommune, med 40.000 blir det dobbelt så mange.
Matfatet blir dyrere
Tusenkroners-spørsmålet blir hvordan kan hver enkelt kommune i Norge fra denne dag begynne å forberede oss på en humanitær katastrofe. Ukraina er et av Europas kornkammer, det er også Russland. Hva kan vi forvente av matleveranser fra to stater som blir utarmet av krig? Vi må forvente stor prisøkning på strøm. Drivstoffprisene har allerede skutt i været og en forventer at prisene ytterlig vil ekspandere. Norge produserer mellom 40 og 50 prosent av landbruksproduktene vi har bruk for, resten importeres. Det er stor fare for at vi havner tilbake til tiden først på femtitallet da familien brukte 50 prosent av lønna til mat.
UDI og kjepphestene
Hvordan kan vi, hver enkelt kommune begynne å forberede oss til å motta flyktninger, hvordan kan Senja kommune få tillatelse til å frigi ressurser og ressurspersoner? I åtte år har det sittet tre personer innesperret i Finnsnes kirke. Flyktninger fra Sir Lanka som ikke får visum. I UDI sitter det noen damer som i mange år har ridd kjepphester i denne saken. Saksbehandleren har ridd kjepphester så lenge at de må være sår både hær og der. Når det gjelder menneskeverd og menneskerettigheter så må klossen som ligger mellom ørene på saksbehandleren være mere fliset som den klossen som ligger mellom ørene på den Russiske presidenten.
Stortingsvalg og fagre løfter
Hele det geistlige Norge har sent henvendelser til Norske myndigheter om at familien må få oppholdstillatelse, om ikke annet så på humanitært grunnlag. Gamle Lenvik kommunestyre har bedt om det samme. Nye Senja kommune med ordfører har engasjert seg i saken, og sist men ikke minst, menigheten i Senja kommune. Før siste stortingsvalg var det flere stortingskandidater å besøkte asylantene i kirken, med fagre løfter om at bare de fikk en plass på stortinget så skulle saken frem i lyset. Men det samme gamle gjentar seg, det er ingen som har spredt så mye mørke som de som har sett lyset.
Når ressurser strypes på grunn av prinsipper
Familien Collin er en ressurs og har vært en ressurs for kommunen i alle år de har vært innesperret i en kirkekjeller. Dilani er aktiv i kirkens ungdomsarbeid, hun styrer lydanlegget under godstjenester og under andre kirkelige handlinger. Foreldrene er primus motor for kaffe pluss, der kommunens vanskeligstilte kan bli servert middag to ganger i uken, samt at det deles ut matpakker til trengende.
Et (kommende?) asylvedtak er både riktig og menneskelig
Hva om familien Collin fikk asyl, fikk en liten leilighet og en lønn som de kunne leve av og deres ressurser kunne rettes mot en forventet flyktningestrøm. Lokalene til kaffe pluss er ikke i bruk alle ukedagene og Finnsnes kirke er stor og har mange rom. Vi vet at flyktningene er barn og mødre fra samme krigsherjede land. Flyktningene er mennesker som har behov for å søke trøst og støtte hos hverandre, og hva er da mere naturlig en å bruke kirken og kirkens/menighetens ressurser.
Artikkelen har vært publisert i Troms Folkeblad den 4. mars, 2022.
