Mye vil ha mer

Politisk grådighet har skapt et kastesystem i verdens rikeste land. Hva skjer når mye vil ha mer, og mer er ikke nok?

I år som alle andre år har det foregått lønnsforhandlinger i kongeriket Norge, der noen bare kan ta seg til rette i fellesskapets midler, mens andre må kjempe og streike for å opprettholde en balanse i kjøpekraften. De to siste gruppene som kjemper om smuler fra de rikes bord er pensjonister og uføre, to grupper som ikke har noe pressmiddel mot bevilgende myndighet.

Prosentvis urettferdighet

Prosentvis lønnsvekst over mange år har skapt en formidabel lønnsforskjell mellom yrkesgrupper. En treng ikke være økonom for å forstå at samme prosentvise tillegget på en lønn på 400 tusen og en lønn på 800 tusen medfører at den som har størst lønn får et lønnstillegg som er dobbelt så stort som den som tjente minst. Med prosentvis “rettferdighet” har vi skapt lønnstapere som ender opp i fattigdom.

De verken ser, hører eller forstår

Når våre politikere er blitt så nærsynt at de ikke ser lenger som til sin egen lommebok, så forstår vi at våre folkevalgte ikke evner å se eller å forstå at mange av landets innbyggere lider nød. Sågar har EU pekt på at minstepensjonistene i Norge lever under det som EU regner som en fattigdomsgrense. Hva er det som skjer i vårt lille rike land? Våre fremste tillitsvalgte reagerer ikke, eller evner ikke å forstå at en så enorm lønnsforskjell skaper fattigdom.

Taperne sponser de som drar til seg med begge hender i ren forlystelse

En skulle tro at våre fremste tillitsvalgte skulle gå foran med et godt eksempel, men den gang ei. Representerer du det norske folk fra Stortinget trenger du ikke delta i lønnsforhandlinger, det er bare å ta, eller å forlange. Når Stortinget bevilger seg et lønnstillegg på 74 tusen så utgjør bare lønnstillegget nesten en halv minstepensjon. I et gammelt ordtak heter det slik: «tiltru og møydommen mister du bare en gang». Den siste til egen forlystelse, men det ser ut for at det er ikke noe hemsko å miste tiltru heller, det hele ender med en økonomisk forlystelse og en stortingspensjon som varer livet ut.

Statsoligarken

Den norske stat er rik, veldig rik. Så rik at vi kan sammenligne staten med en oligark. En oligark har fått tillatelse av et korrupt styresett å tilegne seg fellesskapets midler, midler som tilhørte fellesskapet blir brukt for å skape egen vinning og anseelse i verdensmetropolen, mens fattigdom og sosial uro sprer seg i store deler av befolkningen. En treng ikke nevne navn på norske oligarker, vi vet at flesteparten befinner seg i Regjering og på Stortinget. Norske oligarker har ranet arvesølvet fra det norske folk og latt arvesølvet bli en handelsvare på verdensmarkedet. Vannkrafta som var en fornybar ressurs, og som var folket eie skulle gjøre Norge konkurransedyktig på et verdensmarked, et verdensmarked som hadde andre klimatiske fordeler en vi som har is og snø halve året, og som må fyre i ovnen i ni av årets tolv måneder.

Fellesskapets verdier til andres fortjeneste

Det konkurransefortrinnet vi skulle ha med billig strøm er overført til til utlandet i enorme overføringkabler som sender det største konkurransefortrinnet vi hadde til andre nasjoner. Alle forstår at en fabrikkeier ønsker å bytte ut manuell arbeidskraft med teknologiske løsninger som på sikt er billigere. Men det er ikke Norge sin plikt til å bidra med energi for at fabrikkeiere i Europa skal kunne avskjedige ansatte med å nyttegjøre seg norsk energi.
Resultatet ser vi, våre oligarker tilfører staten enorme midler, midler som skulle være fellesskapets eie, men det hele styres av norske oligarker. Et ordtak som ble brukt om mennesker som ikke hadde styring på egen økonomi var slik: «Han bruker penger som en full sjømann.» I dag kan vi bytte ordtaket ut med: «Han bruker penger som en norsk politiker.»

Korttenkt sløsing

Det er vel få som har oversikten på hvor mange milliarder våre statsledere opp gjennom tiden har sløset bort på prosjekt i inn og utland. Jens sitt månelandingsprosjekt på Mongstad er et. Vi har ikke så pass som et raffineri som kan raffinere egen olje til drivstoff for landets behov. Vi må importere bensin og diesel til priser som verdensmarkedet bestemmer. På toppen av denne prisen tar norske oligarker en avgift som dobler prisen pr liter. Hvem ble holdt ansvarlig for milliardsluket etter forsøket med oljeutvinning i et skiferanlegg? Ingen. Det eneste som var igjen av festen var en grillet kalkun. Tro om det er noen norske politikere som kan fortelle om regnskogsfondet og effekten av alle milliardene som Norge pøste inn i prosjektet?

Politikerskapte kriser setter oss i fare

Egentlig så har vi ikke energikrise i Norge. Vi kan bruke av egen strøm som koster 8 pr kw øre å produsere. Vi kan bygge eget raffineri for å bli selvforsynt med drivstoff til en vettig pris. Problemet er våre politikers grådighet, det er om å gjøre å få mest mulig penger i et fond som de selv skal styre. Når kraftprodusentene og staten med sitt avgiftsystem skal tjene hele 75 ganger mer som det koster å produsere en kw får dette utslag i hele samfunnstrukturen.

Valgflesk, veltalenhet og intelligens

Tilsynelatende har vi lite intelligente folk på stortinget, hvordan skal man ellers forklare politisk skapte kriser, at de ikke forstår at strøm og drivstoffpris ikke bare gjelder husholdningen og jobbkjøring. All varetransport på hav og land har snart fått doblet sine drivstoffutgifter. Bakeri og all annen næring har fått mangedoblet sine strømutgifter. Folk flest forstår at alt dette må forbrukeren ufrivillig dekke inn på grunn av politisk dumskap.

Med “illusjonert” kjøpevekst som unnskyldning

Så har vi truslene om renteheving, med begrunnelse å dempe kjøpeveksten, kjøpevekst for hvem? I så tilfelle må det være for de som har sittet på toppen og kunne forsyne seg selv av lønnskaka. Det gjelder ikke for folk flest, og det er mange av, dem som tjener under 400 tusen i året og som allerede sliter med strøm og oljepriser. Har noen i Regjeringen tanker på hvordan de skal greie seg med en renteøkning? En skulle formode at en regjeringssjef og en finansminister kunne forstå at en hjelper ikke personer som holder på å drukne med å putte stein i lommene på de nødlidende.