Hopp til innhold

Ran eller kartellvirksomhet?

På en generasjon eller to har Norge bygd seg opp fra å være Europas fattigste land til nå en av verdens rikeste nasjoner.

På en generasjon eller to har Norge bygd seg opp fra å være Europas fattigste land til nå en av verdens rikeste nasjoner.


Grunnlaget for denne økonomiske veksten er at vi inntil for et år siden kunne styre våres ressurser til det beste for land og folk. Norge et land langt mot nord, med en vinter som holder en klam hand over landet store deler av året, der ingenting vokser og ingenting gror. Der store deler av landet ligger i totalt mørke i over to måneder.

En gryende nasjon

Det var først etter siste verdenskrig det ble en gryende vekst i økonomien og folketallet utviklet seg positivt, og barnedødeligheten gikk ned. Vitenskapen hadde fått medisiner som stagnerte tuberkulosen og datidens pandemi ble etter hvert historie. Optimismen spredde seg blant folk. Norge var nå i ferd med å bli et land som kunne eksportere sine produkter og vi fikk etter hvert en økende eksportinntekt som gavnet fellesskapet.

Norsk vannkraft = norsk velstand

Den største veksten kom da vi hadde fått bygd ut vannkraften vår, Norge hadde nå strøm i overflod. Vi bygde ut fabrikker innenfor fiskeindustri og ble en stor eksportør av fiskeprodukter. Vi bygde ut tungindustrien, jernverket på Mo i Rana og mange andre ferrosilisium-verk i landet. En industri som gjorde oss konkurransedyktig på grunn av egen og billig strøm. Hva har ikke Ferroen i Finnfjordbotn betydd for Lenvik kommune og nå for Senja kommune, en bedrift som har eksistert i snart to generasjoner der virksomheten er 24 timer i døgnet 365 dager i året.
På grunn av billig og fornybar energi som ga oss konkurransefordeler økte også inntektene til arbeiderne og vi ble det landet som ble lønnsledende i verden. Vi produserte så mye at vi måtte importere arbeidskraft fra andre land. Fiskerifabrikkene var kjærkommne arbeidsplasser for ungdom fra de nordiske landene som kom til Norge for å kunne ta del i en god fortjeneste.

Olje og gass = mer norsk velstand

På 70 tallet fant vi olje og gass i nordsjøen og Norge ble en oljenasjon og velstandsutviklingen ble stor også for arbeiderklassen. Vi fikk trygdesystemer som skulle ivareta den enkelte innbygger, vi fikk miljøvernloven som skulle ivareta hver enkelte arbeidstakers rettigheter og sikkerhet. Vi fikk et oljefond som i fremtiden skulle sikre trygderettigheter til nasjonens innbyggere. Vi hadde dengang politikere som Jens Evensen som var den første havrettsminister som sikret oljeforekomstene på den norske sokkelen, slik at det var Norge som sto for rettighetene for oljeboring.

Adam og paradiset

Jens Evensen var en politiker som såg i glasskulen og forsto at olje og gass ikke var en fornybar ressurs, en ressurs som en dag ville ta slutt. Derfor mente han at alle skulle få ta del i den rikdommen som oljeindustrien medbrakte. Konfeksjonsfabrikkene skulle få et lønnsnivå slik at arbeiderne kunne holde tritt med lønnsnivået i oljeindustrien, det samme var det med bønder og fiskere, de skulle også få så godt betalt for sine produkter at næringene ble opprettholdt. Når engang oljebrønnene var tømt så var det bare for Norge å gire ned et gir eller to så kunne vi være en nasjon som kunne være selvberget med mat og forbruksartikler. Fremdeles hadde vi styringen med det som var fellesskapets eie, en ren og fornybar vannkraft, trodde vi.

Storkapitalens grådighet

Rundt 1970 flyttet konfeksjonsfabrikkene til Polen, der var arbeidskrafta billigere enn i Norge. Det samme var det med fisken som ble fanget av de store frysetrålerne. Da arbeidslønnen i fiskeindustrien i Norge var 80 kroner pr time, var timesbetalingen i Polen 15 kroner. Trålrederiene leverte fisken på frysehotell i Norge for å opprettholde leveringsplikten. Fisken fra frysehotellene ble solgt på auksjon og det var det landet som hadde lavest lønnskostnad som ble vinner. Slik ble Polen en større fiskeriprodusent på villfisk en Norge. Fisken som skulle skape sikre og stabile arbeidsplasser i fiskeindustrien i Nord-Norge ble slukt av storkapitalens grådighet. Grådigheten vil ingen ende ta, fiskeressursene som tilhørte Norge og Norges befolkning ble ført vekk fra industribedrifter i landsdelen. Trålfisken som skulle skapte stabile og sikre arbeidsplasser og skatteinngang til små og livskraftige kystsamfunn ble borte.

Befolkningen sitter med smuler

Hva har vi da igjen som kan skape livsgrunnlag for oss. Norge som er en nasjon under polare himmelstrøk så har vi ikke nubbesjanse til å konkurrere på verdensmarkedet med jordbruksvarer. Til det er å si at vi produserer knapt 40 prosent av matvarene befolkningen trenger. Det vi hadde igjen som kunne bringe kroner i kassen for å kunne importere det vi trengte var vår vannkraft, vår olje og gass. Det var disse naturressursene som tilhørte folket og Norge som skulle bidra til en fortsatt god levestandard.

Våre naturgitte fordeler er snart borte

Våres folkevalgte må tilhøre den kategori av våre innbyggere som er mest lettlurt. Selv har de skaffet seg millioninntekt og stortingspensjon. Om ikke det er nok så stiller storting og regjeringen seg solidarisk med andre land som konkurrerer på verdensmarkedet i lag med Norge. Alle ressursene vi hadde tilgjengelig for å være konkurransedyktig på verdensmarkedet skal vi nå dele med våre konkurrenter. Strøm, olje og gass skal koste like mye i Norge som i Tyskland, selv om produksjonskostnadene på strøm i Norge er mikroskopisk i forhold til verdensprisen.

Kolonistaten Norge

Resultatet har ikke uteblitt. Den Tyske marine vokter i dag den infrastruktur som tapper Norge for energi. Norge er i ferd med å bli en kolonistat i EU systemet der vi snart bare må yte og ikke nyte. Mannen som styrte Tyskland fra 1934 og frem til 1945 sitter sikkert i dag på en sky og smiler fornøyd. Tyskland er på nytt i ferd med å innta sin posisjon som det tredje rike. Så kan vi spørre våre politikere, om de i det hele tatt vet. Hvor blir det av alle milliardene som nå våre strømprodusenter, fordyrende mellomledd som strømselskap, kommuner, fylkeskommuner og staten håver inn? Ingen må komme å fortelle at alt går tilbake til forbrukerne som strømstøtte.

Artikkelen har vært publisert i Folkebladet den 31.10.2022

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *