VG og Fardal

Etter å ha lest VGs artikler om Rune Fardal, eller rettere sagt artiklene mot Rune Fardal så stusser jeg på hvor langt har VG søkt i barnevernsaker.

For en journalist er det nesten umulig å få fakta fra begge sider på bordet. Til det bruker barnevernet taushetsplikten som et argument, både for å ikke la barnet bli eksponert i media, samtidig som taushetsplikten legger lokk på barnevernets feilvurderinger, og i mange tilfeller lovbrudd. Det som er en kjensgjerning er at alle som utfører et vanskelig arbeid kommer til å gjøre en feil, det gjelder for Rune Fardal og ikke minst barnevernet. Så kan en spørre seg på hvilken side blir katastrofen størst.

Medias heksejakt på Rune Fardal

Det er mange foreldre som har valgt å forlate dette livet på grunn av barnevernets handlinger og flere har det sikkert vært om ikke Rune Fardal har trådt støttende til. Med det kjennskapet som jeg har til barnevernet så er det ingen foreldre som har fått støtte fra barnevernet etter en omsorgsovertakelse, heller det motsatte. Når VG treng allierte for å kaste dritt på Rune Fardal så er det greit å søke støtte i et tidligere bandidolmedlem med kriminell løpebane. For at VG i ettertiden skal få et snev av troverdighet så bør VG som avvis og media generelt ta kontakt med Gro Hillestad Thune som virkelig vet hva hun snakker om.

Ensidig vinkling på et komplekst konstruert samfunnsproblem

VGs drittkasting mot Rune Fardal ligner på et bestillingsverk fra politikere som fullstendig har mistet styringen med det lovverket de selv har vedtatt. Det er ikke tvil om at barnevernindustrien som har vokst seg til en milliardindustri blir støttet av aktører som håver inn millioner av kroner på sine foretak. Hadde VG i det minste prøvd å få seriøsitet i artikkelen så burde de søkt opplysninger hos andre som ikke livnærer seg av det som vi kan karakterisere som menneskehandel. I artikkelen prøver VG å fremstille Rune Fardal som en enslig ulv som alene jager etter uskyldige byråkrater. Sannheten at det er mange godt skolerte folk som har vist til samfunnets overgrep mot individet. Psykologspesialist Einar C. Salvesen er en som flere ganger har pekt på galskapen i mange omsorgsovertakelser, Salvesen kritiserer sin egen yrkesgruppe for at det mange psykologer fremfører i sine rettsakkyndige rapporter ikke medfører riktighet. Men dette blir en del av jobben for å bli ønsket som rettsakkyndigpsykolog av barnevernet i flere saker. En manns død er en annen manns brød, men her er det mange barns død.

Mange har sagt i fra om dagens praksis

Det er flere psykologer som Salvesen som har vist til rettsakkyndige rapporter som ikke holder mål. Ester Solberg er en av mange psykologer som har pekt på galskapen. Marius Reikerås som barnevernsadvokatene mobber for at han er en avskiltet som advokat. Bare for å nevne det, Reikerås vant over staten i dypdykker-saken. Som takk var det om å gjøre å finne noe dritt slik at Reikerås mistet sin bevilgning. Slik fungerer rettsstaten Norge. Hva med kritikken mot barnevernets brudd på menneskerettigheter som er fremsatt av mangeårig dommer i EMD, Gro Hillstad Thune. Det er ingen land i den siviliserte verden som er dømt 15 ganger i EMD for brudd på menneskerettigheter, bare Norge, og det er i barnevernsaker de fleste dommene kommer. I tillegg står det nesten like mange saker mot Norge på vent.

VGs manglende gangsyn

Det må være tillatt å påstå at VG mangler både farvesyn og sidesyn når avisen prøver å henge ut en menneskerettsforkjemper som Rune Fardal, uten å gå inn i lovtekster som barnevernet skal styres etter. Og hva med rettsapparatet vårt som har dømt og trakassert barn og foreldre på barnevernets løse påstander og antakelser, der bevisbyrden er like fraværende som solen på julaften i Tromsø.

Som oppdragsgiver befaler

Det er en kjensgjerning at advokater jobber for å forsvare sine oppdragsgivere, i dette tilfellet barnevernet. Det er også en kjensgjerning at psykologer som skriver rettsakkyndige rapporter i mange tilfeller skriver rapportene etter sine oppdragsgiveres ønske. Begrunnelsen er en lukrativ avtale med oppdragsgivere som ikke stiller kritiske spørsmål om hvor mange nuller det er i sluttoppgjøret.

Det er alt for mange saker der barnevernet er synderen på alle mulige måter, og her er et klart eksempel:

Bukta og begge ender

En etat med så stor makt som barnevernet har plikter og en rekke lover å forholde seg til. Når en barnevernsleder blir så opptatt av å vise sin makt samtidig som vedkommende ønsker å skaffe seg heder og verdighet med å avdekke trolige seksuelle overgrep kun på en bekymringsmelding, er vedkommende ute på glattisen. En barnevernsleder som får tillatelse til å igangsette et akuttvedtak uten at det er foretatt en forundersøkelse kan også beordre bistand fra politiet i pågripelse av barn og foreldre. Hva så om det ikke var noe som tilsa at bekymringsmeldingen var berettiget. Da ville det være to maktenheter som måtte forsvare sine handlinger.

Fantasi på ville veier

En jente på sju år får vite at hennes yndlingslærerinne hadde vært småkjærest med hennes far i ungdomsårene. Jenta som prøver å innynde seg hos lærerinnen og visker at hun og far også bruker å pule. Ut av denne fantasifortellingen blir det sendt en bekymringsmelding til barnevernet. Lærerinnen blir innkalt til politiavhør. I dette avhøret forteller lærerinnen at jenta og hennes ett år yngre bror alltid hadde klærne i orden og en tilfredsstillende matpakke med seg på skolen. Det eneste negative lærerinnen hadde var at det var noen ganger at barna ikke hadde gjort hjemmeleksene sine. Nå er ikke skolekretsen så stor, skolen visste at mor jobbet deltid på et sykehjem og barnas far var ukependler. Dager når mor jobbet til sent på kvelden ikke vedkommende som passet barna påsåg at leksene ble utført, så var det for sent når mor var hjemme kl. 22.30.

Pågripelsen

Sent samme kveld som lærerinnen hadde vært til politiavhør banket det på døren til foreldre som var i ferd med å gå til ro for natten. Da døren ble åpnet strømmet det inn fem politibetjenter, uten forklaring,og fremviste heller ikke arrestordre, men barnas far lagt i gulvet, påsatt handjern og ført ut i en ventende politibil. Første stopp var på helsesentret der far gjennomgikk en rettsmedisinsk undersøkelse. Etter dette ble far satt på glattcelle.
Etter at far var tatt ut av hjemmet kom det inn to damer fra barnevernet i Lenvik kommune inn. Nå var det tre politibetjenter og to fra barnevernet i lag med en skrekkslagen mor. Barnevernet beordret mor til å vekke sovende barn, få på barna klær for barnevernet skulle plassere barna på hemmelig adresse i et beredskapshjem. På loftet var det to soverom, en liten loftstue og et toalett som skilte soverommene. Barna sov på sine respektive soverom da barnevernet grep inn.

Umenneskelige metoder

Dramatikken da far ble arrestert, uten noen forklaring var nok dramatisk for far, men for barna som ble hentet av fem totalt fremmende mennesker så var nok dramatikken mye verre. Gutten på seks år kom seg ut av barnevernets bil og løp i panikk ut i den bekksvarte oktobernatten, der han ropte på hjelp fra mamma. Det var en av våre barske polititjenestemenn som fikk tak i gutten og plasserte han på nytt i barnevernets bil. Panikkskrikene til barna var så høylytt at naboene kom springende til for å se hva som foregikk, men ble bortvist av politiet.

Ledende avhør

Tidlig dagen etter ble barna tatt med til barnehuset i Tromsø der jenta måtte gjennom en rettsmedisinsk undersøkelse, en undersøkelse som var negativ. Etter dette måtte begge barna gjennomgå et dommeravhør, det som i dag kalles for et tilrettelagt avhør. Jenta var benektende i at det hadde ikke skjedd noen krenkelser mot henne fra far. Da avhører ikke fikk noe ut av jenta som kunne forsvare barnevernet og politiets fremferd, ble det bestemt at barnet skulle i et nytt avhør etter 14 dager. I dette andre avhøret med samme avhører Geir Lofthus fikk jenta over 60 gjentatte og ledende spørsmål. Til sist ba Lofthus jenta si det hun sa til lærerinnen. Jenta sa at «eg å pappa brukte å pule». Triumferende sier Lofthus «å ja du og pappa bruker å pule». Jenta sier det har vi ikke gjort. Jenta sa det som var sant, det hun hadde sagt til lærerinnen, men hun benektet at det hadde hendt.

Oppbyggingen av en løgn

Svein Arild Vis var jentas talsperson, første gang han skulle ha en samtale med henne kom han til hjemmet før jenta kom av skolen. Svein arild Vis hadde en samtale med fostermor først. Når jenta kom fra skolen hadde de en felles samtale, jenta, fostermor og talsperson. Etter dette skulle jenta og talsperson ha en samtale under fire øyner, uten fostermor til stede. Det er da fostermor skriver i et brev til barnevernet at jenta fikk et tilbakefall i sin seksualiserte væremåte at hun ble nødt til å gripe inn. Det var som om jenta var i ferd med å forgripe seg på talspersonen. Svein Arild Vis sier ingenting om dette i sin rapport, og senere i fylkesnemnda ble han av advokaten til mor spurt om nettopp denne hendelsen. Denne påstanden som fostermor hadde skrevet til barnevernet, ble avvist av Svein Arild Vis. Hele tre ganger hadde han samtaler med jenta og alle gangene var hun benektende til at det hadde skjedd noe galt hjemme. Jenta hadde også skrevet et notat om som hun ga til han der hun forklarte at det ikke hadde skjedd noe galt mellom henne og far.

Rettsakkyndig rapport nr 1 – fri diktning

I barnevernsaker er det et alvorlig sprik i uttalelser fra rettsakkyndige psykologer. Der den ene psykologen slår i hjel den andres avhandling. Den første rettsakkyndige rapport som var skrevet av Hanne Renland lignet mere på et folkeeventyr som en rettsakkyndig rapport skrevet av en psykolog. Renland hadde på lik linje med barnevernet ikke foretatt noe som helst undersøkelser i saken, med unntak at hun hadde hatt samtaler med barna, beredskapsmor og barnevernet. Barna som hadde egne soverom i hjemmet måtte nå ligge på samme rom i beredskapshjemmet. Vi snakker om to barn på seks og sju år som var tatt ut av hjemmet, ført bort fra foreldrene på en særdeles dramatisk måte. Barna hadde ingen andre fortrolige å søke trøst hos enn hverandre, og når de kom på soverommet søkte de til samme seng. Det er her Hanne Renland skriver i sin rettsakkyndige rapport at dette kom av seksualiseringen barna hadde blitt utsatt for i hjemmet. Det samme var det med kveldsmaten som barna ikke spiste opp. Renland mente i sin rapport at barna var vant til å gjemme noe mat slik at de hadde noe til dagen etter. Renlands rapport var på 14 sider, og retten ble utsatt i flere måneder på grunn av denne rapporten.

Rettsakkyndig rapport nr 2

Gitte Daland skrev den rettssakkyndige rapporten som ble lagt frem for Senja tingretten. Denne rapporten var på vel 40 sider og var mye mere utfyllende enn Renland-rapporten som ble forkastet. Daland foretok en grundig undersøkelse i barnas oppvekstmiljø slik som barnehage, skole og SFO. Daland var på hjemmebesøk og hadde samtaler med foreldrene og hadde ikke noe negativt å si fra besøket. Da var Daland sin uttalelse om en mann hun aldri hadde sett eller snakket med være. Daland mente at morfar mest sannsynligvis var voldelig, selv om hun ikke hadde noen forklaring på hvorfor. Morfar var den som driftet saken i media, så det antas at Daland innfridde et ønske fra barnevernet om morfar godt kunne få seg et lyskespark.

Renkespillet fra politiet og barnevernet

Foreldre og familien satte i gang aktiviteter for at barna skulle tilbakeføres allerede få dager etter at barna ble tatt ut av familien. Svaret fra daværende barnevernsleder Bente Johnsen Karlsen var at barna ikke skulle tilbakeføres til familien, barna skulle fosterhjemplasseres til de ble voksen. Dette tillot hun seg å bestemme flere måneder før det falt en rettsavgjørelse i saken. Trenering av en rettsavgjørelse bidro politiet med i høyeste grad. Politiet som ransaket huset den natta barna ble tatt ut av hjemmet. Beslaglagt utstyr, slik som filmer, fotoapparater, datamaskiner, mobiler og undertøy, samt sengklær til barn og voksne ble ikke ferdig gransket før etter 18 måneder. Under denne rettsaken beklaget politiet at det var to mobiltelefoner som de hadde glemt å undersøke. To gamle telefoner som barna hadde fått av farmor til lek.
Barnevernets advokat Ulf Hansen som ikke hadde noe holdepunkt i saken om seksuelt misbruk av barna, mente at når disse to mobiltelefonene ikke var undersøkt, så kunne ikke tingretten sende hjem to barn der foreldrene var under etterforskning for seksuelt misbruk. En uke eller to etterpå kunne politiet opplyse at det var ingenting på disse mobiltelefonene som tilsa at noe usømmelig hadde foregått i familien.

Maktmisbruk

Tingrettens dom sto ved lag selv med siste innkommende gransking resultat. På nytt måtte saken ankes inn for fylkesnemnda mai/juni 2012. Det var i oktober 2009 barna ble tatt ut av hjemmet med et akuttvedtak der det ikke var tatt noe som helst forundersøkelse på om bekymringsmeldingen hadde sin berettigelse eller ikke. Nå var gutten på tur i sitt femte fosterhjem, jenta hadde hatt samme fosterhjemmet hele tiden fra 2009. Fylkesnemnda bestemte at guttens skulle få komme hjem, men jenta hadde bodd så lenge i samme fosterhjem at det ville kunne være skadelig om hun fikk komme hjem, selv om jenta i dette fylkesnemdsmøtet hadde bedt fostermor å fortelle dommerne at det ikke hadde skjedd noe galt hjemme.

Oppbygging av løgn – igjen

En stund før tingrettsdommen hadde fostermor og barnas far en aldeles kort samtale under avviklingen av et samvær, som var hjerteskjærende med barnas gråt. Fostermor presterte å skrive en hel avhandling om denne samtalen, der hun sa at barnets far hadde truet henne på livet. Samtalen ble fanget opp av en telefon og var følgende. Far, «det er fine greier dere har stelt i stand». Fostermor, «kem eg, eg har ikke gjort noe». Far, «eg ser det». Fostermor «du må bare passe deg». Det var hele samtalen. Brevet som fostermor hadde skrevet måtte hun svare for i tingretten, uten at tingretten eller barnevernet gjorde noe med beviselige usannheter.

Usannheter i media fra politiet

Når politijuristen fremsetter usanne beskrivelser i media lever vi ikke i en rettstat. Politijuristen sier til bladet Nordlys om en kommende rettssak. Opplysninger som politiet sitter inne med er fra skolen der barna har fortalt om utstrakt vold i hjemmet, med lugging og slag. Sannheten er at det ikke fremkom noen slike fortellinger verken fra skolen eller dommeravhørene. Men fra en fostermor som ikke har egne barn kommer det sterke fortellinger om vold og seksualisert adferd. En lite troverdig fostermor som har sendt falske bekymringmeldinger til barnevernet om mordtrusler fra barnas far. Som om ikke dette var nok, så mente hun at et barn på sju år var i ferd med å forgripe seg på talspersonen uten at vedkommende hadde registrert hendelsen.

Hva er barnevernets doktrine egentlig?

Jenta har aldri vært hjemme siden hun og broren ble hentet av barnevern og politi. Hun er en voksen kvnne i dag og kan gjøre hva hun vil, om hun ønsker kan hun besøke familien. Hva barnevernet og fosterhjemmet har indoktrinert henne med, er uviss, men noe må det være siden hun gir avkall på en biologisk familie der hun har flere søsken, foreldre og tantebarn. Dette er et lite utdrag av en barnevernsak som foreldrene har samlet i 12 permer i tro på at en dag så skal de kunne vise jenta den kampen de har kjempet for at hun skulle få tilhørighet i sin biologiske familie.

Del på:

Facebook

Twitter