Storting og Regjering ikke evner å forstå næringsgrenene. Primærnæringene som består av jordbruk, skogbruk, bergverk, fiske og fangst. Det er disse næringene som er grunnlaget til vår eksistens.
Storting og Regjering ikke evner å forstå næringsgrenene. Primærnæringene som består av jordbruk, skogbruk, bergverk, fiske og fangst. Det er disse næringene som er grunnlaget til vår eksistens.
Det er ingen av disse næringene som utøves i Oslo. Allikevel er det Osloregionen som får æren for å være regionen som skaper de største verdiene i landet.
Vi holder på glemme grunnlaget
Sekundærnæringen, slik som fiskeforedling, landbrukbedrifter, sagbruk m.m. Selv om det er kommet mange nyskapninger til som skaper flere næringsveier, så er det primærnæringene som er grunnlaget i næringskjeden.
Verdiskapning
Oljealderen har uten tvil lagt grunnlag for en stor velstandsutvikling for Norge. I følge Verdensbanken har Norge den 24. største økonomien, selv om vi bare er verdens 121 største land målt i antall innbyggere. Målt pr innbygger har Norge den nest høyeste verdiskapningen i verden, kun Luxemburg har høyere. Verdiskapningen pr innbygger var i 2011, 86 prosent høyere enn gjennomsnittet for EU-land og 46 prosent høyere enn Sverge, og den har økt gradvis gjennom de siste tiårene.
Verdiskapning 2
Forskjellen skyldes delvis den betydelige olje- og gassutvinningen på norsk sokkel, men dette utgjør bare 26 prosent av all norsk verdiskapning. Også fastlands-Norge har en klart høyere verdiskapning enn gjennomsnittet i EU-land. Norge har en av verdens største sysselsettingsrater. I følge OECD var 75 prosent av den norske befolkningen mellom 15 og 64 år i arbeid fjerde kvartal i 2012, sammenlignet med OECD-gjennomsnittet på 65 prosent.
Arbeidsplasser
Siden 2005 er det skapt 345 tusen flere jobber i Norge, dette tilsvarer økning på 14 prosent. Over 300 tusen av arbeidsplassene er skapt på fastlands-Norge. Størst vekst er det innenfor offentlig forvaltning. (tallene er hentet fra stortingsmelding 39. 2011 – 2012.)
Medaljens bakside
Med andre ord, Norge går så det griner, om vi ikke er det, så er vi et av verdens rikeste land, ingen kan bortforklare fakta. Men alle medaljene har en bakside som bæreren av medaljen sjelden eller aldri viser frem. Det er mange av landets innbyggere som ikke har fått ta del i verdiskapningen som oljealderen skapte. Flesteparten av innbyggerne som tilhørte primærnæringen var yrkesutøvere som ble satt på sidelinja når oljeinntekta ble en realitet.
Kjøpekraft og effektivisering
Verken bønder eller fiskere fikk mere for sine produkt selv om kjøpekrafta ble betydelig forbedret for de som tilhørte olje og oljerelatertere næringer. Når husholdningen sist på femtitallet brukte 50 prosent av inntekten til mat, så var matkostnaden bare ni prosent, 50 år senere. Dette skjedde uten at matprodusentene hadde fått nevneverdig bedre betalt for sine produkter. For å overleve ble det satt igang en gigantisk effektivisering både innenfor fiske og jordbruk. Hesten og tohjuls-traktoren ble byttet ut med store maskiner og effektive redskaper, dyreholdet ble mangedoblet på gårdene. Der det ikke var jordgrunnlag ble gårdene lagt ned.
De som sto igjen
Det samme var det innenfor fiske, nye og større og mere effektive båter ble bygget. Så effektiv ble fiskebåtene at vi var i ferd med å ta knekken på flere fiskesorter. Dermed ble det innført kvoter, som senere ble salgbar. Den som var kapitalsterk nok kjøpte opp andres rettigheter til å fiske. Resultatet var at mange fiskerirelaterte samfunn fikk redusert tilgangen på fisk, folk måtte flytte for å skaffe seg arbeid andre steder. Utviklingen i Vardø er et klassisk eksempel på råstoffmangel til et fiskerirelatert samfunn.
For å berge fiskeriressursene måtte Norge i lag med Russland og Island fastsette fiskerikvoter, som ble beregnet etter båtenes størrelse. For fiskeriredere med nedbetalte båter var ikke kvotefastsetningen en økonomisk katastrofe. For nyetablerte fiskeriredere var derimot kvotene en økonomisk katastrofe. Når lønna eller lotten til mannskapet var betalt så var det ingenting tilbake for å betjene renter og avdrag.
Den sterkestes rett?
En manns død er en annen manns brød. Slik ble det at mange nybygde båter ble solgt eller tvangssolgt og gjerne til redere som hadde betalt sin båt. Etter hvert bygde en kapitalistisk elite av fiskebåtredere seg opp med å kjøpe konkursrammede båter med kvoter, kondemnere sine gamle båter, flyttet kvoten på det kondemnerte fartøyet over på nybåten. Resultatet med innføringen av kvoter var at enkelte fiskebåtredere fikk store økonomiske fordeler som få og ingen hadde trodd var mulig da kvotene ble innført. Det ble katastrofalt for alle som kom skjevt ut av resultatet. En nyetablert fiskebåteier har som regel satt hus og hjem i pant for for å få finansiert båtkjøpet.
Økonomisk plan?
En skal formode at noen av økonomene som er ansatt i departementene og som skal være Regjeringens rådgivere måtte forstå at mange fiskebåtredere ikke hadde muligheter til å betjene lånegjelden. Allikevel ble det ikke etablert noe form for støttetiltak for alle som uskyldig var kommet i et økonomisk uføre, og som måtte forlate hus og hjem etter konkursen.
Oljekrisen på 70-tallet
Etter oljekrisen i 1972 forsto våre politikere hvor sårbar vi var som nasjon. Matproduksjon var på det halve av det vi trengte for å overleve. Oljeleveransene til landet ble innskjerpet så mye at Regjeringen forbød bilbruk i helgene. Den gang forsto Regjeringen hvor sårbar vi var om vi ikke hadde drivstoff til fiskebåtene, eller at bonden ikke hadde drivstoff til traktoren. Og løftene var både store og fagre for den som ønsket å satse i primærnæringen.
Regulering av reguleringa
Billige lån og tilskudd til bønder som ville utvide driftsbygningene sine. hvert gårdsbruk skulle ha en buffer med drivstoff på gården for å avhjelpe om det skulle bli en ny oljekrise, og mange bønder satset på å øke produksjon både innenfor melk og kjøtt. Resultatet ble en gedigen overproduksjon av melk og vi fikk et smørberg som var større som stort. På nytt tok Storting og Regjeringen i bruk kvotevåpenet. Uten omtanke på at den enkelte produsent måtte stå ansvarlig for sine økonomiske forpliktelser selv om produksjonsnivået ble redusert med både 20 og 30 prosent.
Sviktende inntektsgrunnlag
På denne måten ble inntektsgrunnlaget til fiskeren som var mannskap på fiskebåten som bare hadde kvote til å drifte halve året redusert tilsvarende. Det samme var det med bonden som drev et familiebruk. Gjeldsbyrden på gården var som oftest større som landbrukstaksten, om bonden eller familien valgte å avhende gården så ville de dra med seg gamle lån inn i en nyetablering. Det er vondt i uansett hvilken finger du skjærer deg i. Av den grunn valgte mange bønder en lav inntekt istedenfor å satse på nye yrkesvalg, samtidig som de var en stor bidragsyter til matproduksjon.
Konsekvenser
Regjeringens inngripende i fangst og produksjonsrettigheter både overfor fiskere og bønder fikk store negative konsekvenser for alle som ikke var kapitalsterk nok til å omstrukturere. Resultatet var at taperne endte opp med en så lav inntekt at storparten ble minstepensjonister og lever i dag under det som EU betrakter som fattigdomsgrense. For bygdesamfunn og i særdeleshet i Nord-Norge fikk en villet landbrukspolitikk negative konsekvenser. På få år ble jordbruksnæringen borte. Det som engang var bygder med et yrende liv, alt fra fiskerbonden og til det som var regnet til store familiebruk med en besetning fra 12 til 20 melkekyr, er borte. Resultatet er at vi i dag importerer 60 prosent av maten vi trenger.
