Det nye året 2023 var bare noen få dager gammelt før nye tragiske dødsfall i barnevernet var en realitet. Tvillingene Mille Andrea og Mina Alexandra på 16 år som hadde vært kasteballer i barnevernsystemet, døde etter en overdose.
Det nye året 2023 var bare noen få dager gammelt før nye tragiske dødsfall i barnevernet var en realitet. Tvillingene Mille Andrea og Mina Alexandra på 16 år som hadde vært kasteballer i barnevernsystemet, døde etter en overdose.
Tvillingene var plassert på sin femte institusjon etter at barnevernet hadde overtatt omsorgen over jentene.
Det må være noe som er fundamentalt galt med vår lovgivning. Barnevernloven handler om barns rettigheter, som blant annet sier at barn har rett til å vokse opp i sine biologiske familier eller omgivelser. På dette området er barnevernloven forandret/forsterket fra 01.01 23, barn har rett på sin identitet, sin religion, sin kultur og sitt språk. Så hvorfor tillater barnevernet at barns ønske og rett til å leve i lag med sin familie blir frarøvet barnet?
Bekymringsmeldinger til besvær
Når to tvillinger som barnevernet har tatt omsorgen for, flere ganger rømmer fra institusjoner som barnevernet har hyrt inn for å gjøre en omsorgjobb som barnevernet selv ikke makter, så strider dette mot all fornuft. Som barneminister har Kjersti Toppe for under ett år siden bedt om unnskyldninger for flere tusen bekymringmeldinger som er sendt fra skoler og til barnevernet. Når skolens lærere eller rektor ønsker en enkel løsning på et elevproblem så løses det med å sende bekymringsmelding til kommunens barnevern.
I dag løses ikke problemene – de settes bort og fraskrives
Det er en femårig utdannelse for å bli lærer og en kunne formode at i dette pensumet var det noe som kaltes for samarbeid med kolleger og elever. Går vi tilbake 50 år i tid, så var det store klassetrinn og mange ufaglærte lærere. Når lærermangelen var stor var elever heldig som hadde en lærer som hadde mer enn handelskole eller landbruksskole. Den gang ble skolens problemer løst uten at barnevernet ble innkoblet.
Den fjerde statsmakt har sviktet
I barnevernsaker har bondetampen tidligere vist til landets tre statsmakter som svikter – Storting, Regjering og domstolene. Utover dette så er media regnet som den fjerde statsmakt, en statsmakt som ikke treng å oppgi sine kilder der lovbrudd blir avdekket. Med andre ord, media stå nokså fritt for å avdekke offentlig korrupsjon.
Korrupsjon eller kameraderi – eller to sider av samme sak?
Kommunal Rapport var tungt inne i helsekjøpsaken i gamle Lenvik kommune – nå Senja kommune, der tidligere rådmannen Margrethe Hagerupsen ble politianmeldt av et samlet kommunestyre. Etterfølgende rådmann Bjørn Fredriksen og kommuneadvokat Bjørn Stefanussen konkluderer i KomRev Nord rapporten at i denne saken er det begått mange lovbrudd. Lensmann Arnold Nilsen som stilte på førsteplass på listen til Ap med ønske om å bli ordfører i en kommune der han som lensmann hadde henlagt en politianmeldelse fra kommunestyret på kommunens rådmann uten å granske saken, kan tyde på enten korrupsjon eller et utbredt kameraderi i offentlig sektor.
Gravende journalistikk
Journalistene i Kommunal Rapport ble hedret for sin gravende journalistikk i helsekjøpsaken. Men hva nytter med gravende journalister når en stor mistanke om offentlig svindel ikke blir gransket av politiet eller kommer for domstolen? En annen ting, hva med pressestøtte fra en statsmakt som nå 15 ganger er dømt i EMD for brudd på menneskerettigheter? Det er nærliggende å tro at pressestøtten kan bli redusert eller fjernet fra medier som kritiserer en statsmakt, selv i Norge.
Medias "selektive" rolle
Nå skal ikke all media skjæres over samme kammen. Dagbladet som riksavis har etter forholdene vært en avis som har stilt kritiske spørsmål om barnevernsaker, men aldri lenket sakene opp mot lovbrudd i barnevernet. I så måte burde en media med respekt for seg selv og sine lesere følge opp dommene i EMD og navngi kommuner og offentlige ansatte som har vært foretaks menn og kvinner for at Norge blir dømt i EMD.
Barnevernets egne handlinger sørger for eksponering
VG har brukt mye spalteplass for å vise at Rune Fardal i Familiestiftelsen har eksponert barn som barnevernet har tatt hand om. Saken er den at det er ingen som eksponerer barn mere enn barnevernet. Barnevernets påstand at barn ikke skal eksponeres har lite med med barnet å gjøre. Barns ønske om å bli eksponert/synliggjort blir ikke vektlagt i det hele tatt. Er det noen som ikke tror at Julianne, 12 åringen som helte tennvæske på seg å brente seg til døden ikke ønsket å bli sett. Juliannes utallige rømninger eller rømningsforsøk var et skrik om å bli sett og hørt. Det samme var det nok med Mille Andrea og Mina Alexandra som så tragisk endte sine dager, bare 16 år gamle.
Barnevernet får støtte i embedsverket når de mener det er uheldig at barna blir eksponert av foreldre, familie eller etterforskere og menneskerettsforkjempere som viser til lovbrudd i offentlig forvaltning. Saken er det omvendte, barnevernet og embedsverket blir smertelig klar over at det er de som blir eksponert og uthengt som lovbrytere, og da er det greit å benytte likposene til barna for å beskytte seg selv mot eksponering.
Kautokeino kommune – en familiebedrift?
VGs heksejakt på Rune Fardal har falt på sin egen urimelighet. Det som VG burde skrive om var innsatsen som Fardal gjorde i Kautokeino, et lite bygdesamfunn, styrt som en familiebedrift gjennom kommunale arbeidsplasser. Der familiebåndene var så sterke og innavlet i flere etater at det var nesten umulig å komme selvtekt og lovbrudd til livs. Selvfølgelig svir det litt for en kommune og en barnevernsetat når dens leder må forlate sin stilling på grunn av udugelighet. Så gjenstår det bare å se om renselsesprosessen i barnevernet i Kautokeino har hatt virkning.
Hever seg over allmuen
Hva som gjør at Norge har så mange omsorgsovertakelser av barn kan ha flere årsaker. Det er en kjensgjerning at vi har fått et stort økonomisk klasseskille i Norge. I dag er det tilnærmelig en tredjedel av lønnsmottakerne som er ansatt i offentlige stillinger. I denne tredjedelen er det mange som i stor grad får bestemme sin lønn selv og materialistisk kan heve seg over allmuen. Når en barnevernsleder med en lønn nærmere en million og med en ektemann i samme lønnsnivå ikke forstår at en enslig mor med tre barn og en lønn på 250 tusen ikke kan tilby samme vilkår til sine barn som en barnevernsleder kan, så er det mangel på innsikt. I FNs barnekonvensjon står det noe om statens forpliktelser til vanskeligstilte.
Institusjoner eller hjelp til selvhjelp?
I flere barnevernsaker der det er snakk om tilbakeføring av barn til sin biologiske familie, blir det trukket frem at vedkommende mor har ikke økonomi til å ivareta barna sine. Om denne mora hadde kunne fått et offentlig bidrag på 50 til 100 tusen i året så hadde det økonomiske problemet latt seg løse. Istedenfor betales samme beløp ut hver måned til fosterhjem og institusjoner for samme barna. Problemet er at når det gjelder støtte til en enslig mor så er det i hovedsak kommunen som må bidra. Kostnadene for barn i institusjoner er det staten som betaler. Galskapen blir helt komplett når det er et kommunalt barnevern som får avgjøre saken for kommunens økonomisk beste. Om kostnadene med barnevernet skulle ramme barns opprinnelse kommune så er det tvilsomt om dagens lønnsnivå i kommunal sektor lot seg opprettholde.
Media burde engasjere seg i mer i statlige overgrep mot individet
Det media burde engasjere seg i er hvordan barn takler konsekvensene med å bli tatt fra sine foreldre og familie. Barnevernet må kunne fremlegge en dokumentasjon av en evaluering for å synliggjøre mer eksplisitt hvorvidt tiltakene vurderes å fungerer etter hensikt, eller om det er behov for nye tiltak. Med all dokumentasjon om dødelighet av barn under barnevernets omsorg og med siste dødsfall i nært minne. Og påminnelse om at Norge er dømt 15 ganger i EMD, for brudd på menneskerettigheter, så fungerer ikke barnevernet i Norge til barnets beste.
Det ser ut for at kameraderi følger lønnsadelen. Det ser også ut for at godt betalte embedsmenn/kommuneledere, godt betalte politikere og godt betalte pressefolk tilhører et broderskap og dekker hverandre. Kritiske leserinnlegg om offentlig forvaltning er mangelvare.
