Politikk handler om å gi og ta, som det heter så smukt. Vindmøller på land og til havs krever store arealer som ikke bare tilhører fellesskapet, men som også andre havnæringer har rett på.
Politikk handler om å gi og ta, som det heter så smukt. Vindmøller på land og til havs krever store arealer som ikke bare tilhører fellesskapet, men som også andre havnæringer har rett på.
Det blåser en vind på hav og land
Med å beslaglegge store havområder for å skaffe fornybar energi, så fortrenges en av de viktigste primærnæringene våres. Fiske har i mange generasjoner vært en stor inntektskilde, ikke bare til fiskere og tilvirkerne, men også en stor eksportinntekt til landet. Det er tvilsomt om havvind greier å kompensere for områdene fisken og fiskere blir fortrengt fra.
Hva så med landbasert vindkraft? Nå har staten allerede en gang tapt i Høyesterett for utførte overgrep mot reindriftsnæringen, det er tvilsomt om et storting og en regjering vil pådra seg et lignende nederlag i Høyesterett en gang til.
Gi og ta for hvem?
For å unngå et nytt nederlag må det forhandlinger til. Det hele dreier seg om å gi og ta. Det er hevet over en hver tvil at utøverne av reindrifta ikke vil gi fra seg noe av sine rettigheter uten å få en evigvarende kompensasjon. For å sette beiteområdene litt i perspektiv, så er det plass til nesten to land som Danmark i beiteområdene i Nordland, Troms og Finnmark.
«Rein» nettleie
Så kommer tusenkroners spørsmålet. Hva skal staten bidra eller gi av når reindriftsnæringen skal fraskrive seg store områder med beitegrunnlag for at Norge skal bli et batteri som kan forsyne store deler av Europa med strøm og gass. Det er tvilsomt at utøverne av reindrifta vil få en del av overskuddet på strømsalg som kompensasjon for sine tap. Forsåvidt en lur idé, kompensasjon til reindriftsutøverne kan da bare legges på nettleia.
Et partivedtak er bare gyldig i partiet – ikke i regjering
Å være spåmann i politikken er en særdeles vanskelig øvelse, i særdeleshet når partiledere velger å hoppe bukk over eget partis landstyrevedtak om at Melkøya ikke skal elektrifiseres. Det som er nærliggende å tro, er at utøverne av reindrifta vil måtte redusere antallet rein, og i de områder de får utøve sin næring vil reindrifta få tildelt lukrative avtaler som med stor sannsynlighet vil går på bekostning av det øvrige fellesskapet.
Rettigheter til enerett er den nye loven
Hva med fellesskapets rettigheter til å fiske i elver og vassdrag, eller retten til bærplukking? Det er nærliggende å tenke seg at utøverne av reindrift skal få enerett til utøvelse av det som andre innbyggere har tatt som en selvfølge, eller har hatt som inntekter som f.eks. nordlysturisme. Kan det bare bli reindriftsnæringen som har rett til å frakte turister på snøskutertur for visuelle opplevelser?
Om det skulle bli slik at staten tar rettigheter fra fellesskapet for å oppnå tillatelse til å fortrenge en annen næring så vil det bli grobunn til uenigheter og konflikter mellom næring og den øvrige bosetningen.
Equinor er staten og staten gjør hva den vil
Forskjellsbehandlingen mellom Equinor og næringslivet ellers er skremmende. Fiskeindustrien på nord-Senja ble pålagt å betale kostnadene for linjeutbygging for å få nødvendig strøm til sin industri. Equinor som er et statlig selskap, der tvinger staten/regjeringen allmuen til å betale for elektrifiseringen av Melkøya. Equinor vil tjene inn milliarder på økt gass salg, uten at omkostningen med elektrifiseringen blir belastet selskapet. Et legalisert ran av norske innbyggere.
«De klimavennlige» tragediene står i kø der fremme
Det som skulle bli en klondyke for Finnmark og Hammerfest ender opp som en tragedie. Hammerfest kommune er på konkursens rand med 3 milliarder i utestående fordringer og Finnmark ranes for elektrisk kraft, mens regjering og storting prøver å sole seg i glansen om at Norge trolig er det eneste landet i den siviliserte verden som vil nå klimamålene.
