Hopp til innhold

Hvitsnippforbryternes inntog i styring av landet

Valg av ministrer er blitt statsministerens akilleshæl. Likheten mellom en Høyreregjering og en sosialistisk regjering/samarbeidsregjering er bruken av ministerpostene.

Valg av ministrer er blitt statsministerens akilleshæl. Likheten mellom en Høyreregjering og en sosialistisk regjering/samarbeidsregjering er bruken av ministerpostene.

Når hver regjeringsleder må skifter ut flere ministere i en stortingsperiode på grunn av usømmelig opptreden, økonomiske misligheter, og falske CV-er, så er det nærliggende å stille spørsmål med statslederens vurderingsevne eller kontrollorgan.

Jordisk rikdom

Grådigheten har ingen grenser på noe felt, det som ligger hjerte nærmest, der er det bare å forsyne grådig seg av. Selv et parti som KrF så greide ikke partilederen og ministeren Ropstad å styre seg, han har sikkert en i bundet trang til å samle jordisk rikdom på uærlig vis, med å svindle med pendlerboligen. Alt dette mens Norge og det departement Ropstad styrte over ble dømt i EMD for brudd på menneskerettigheter. Hva prioriterte Ropstad, seg selv? Vi kan forlate Erna regjeringen med å minne om insidehandelen som ble gjort i statsministerboligen av statsministerens bedre halvdel, med en selvpålagt tittel som siviløkonom.

Støres stollek

Så har vi Støres regjeringslitasje der ministrene avdekkes i den ene skandalen etter den andre. For utenforstående minner det om en stolleken i et lystig lag, der det ser ut for at den som er spissest i albuene og bakenden får ministerstolen. Når det sies så er dette med mastergrad blitt et viktig element i CV til den enkelte politiker for å rangere høyest som politiker og dermed få tildelt en ministerpost. En annen ting. Hva er verdien i å brife med en mastergrad som er like lett å tilegne seg som et førerkort i Thailand.

Mastergrad i plagiat

Kjerkols masteroppgave var på vel 100 sider og totalt viser det til 125 tekstlikheter, det vil si, over en tekstlikhet i snitt pr side. Som politiker er det ikke utdannelsen som er grunnlaget for å bli folkevalgt. Selvfølgelig er kunnskap en viktig del der politikere skal briljere med en hel verden og ha forståelse for andres meninger og kulturer. Ikke minst at kunnskap i våre verdensspråk er en berikelse i så måte. Men Kjerkol var ikke utenriksminister, hun skulle lede et departement som skulle sikre innbyggernes helsetjeneste. Da går det ikke å fare med juks og fanteri for å løfte seg selv til det som blir en kunnskapsløs verden. Troverdigheten blir heller ikke større om en hyrer inn en advokat og rir kjepphester for å mene at det er varsleren som er synderen.

Verdien av en mastergrad

Verdien av en CV som inneholder en mastergrad har falt betraktelig i folks rettsoppfatning. Det er trolig ikke bare to ministrer som har tatt snarveier i så måte for å styrke sin CV. Hva med alle våre byråkrater, både på storting, i fylkeskommunene og ikke minst i den enkelte kommune. Hvor mange er det som brifer med en master som egentlig er en plagiat? Det er nok mange som nå sitter stille i båten og ikke ønsker at noen skal nevne den masteroppgaven som var lagt til grunn for tiltredelse av en ledende stilling.

Hvor er kontrollen?

Det ser ut for at Nord Universitet har en formidabel oppgave med å gjennomgå alle masteroppgavene som tidligere elegant gled gjennom ett stort og velsmurt nåløye. Det er ikke bare folkets tillit som blir svekket. I alle høyeste grad er det folkets rettsikkerhet og helsetilbud som blir å lide mest med at den som vi tror har kunnskap er blottet for forståelse for oppgaven som han eller hun har fått tildelt.

Jørgen Hattemaker når ikke opp

Til sist. Er politikere skjermet for straffeforfølgelse når det utføres økonomiske misligheter for å berike seg selv? Det samme er det med bruk av andres kunnskap for å bli foretrukket i posisjoner der egen kunnskap er fraværende. Eller er det forskjell på rettsoppfatningen når politikerne tar seg til rette på bekostning av sine medborgere? Folk som skal fremtre som eksemplets rettesnor burde forlengst blitt styrt mot en samfunnsriktig livsstil, pålagt av et fungerende rettsvesen.