"Med lovbrudd og kreativ bøkføring, slik ranes Finnmark". Dette var tittelen på en bok Arne Eriksen skrev i 2003 og kom ut på Stallo Forlag.
"Med lovbrudd og kreativ bøkføring, slik ranes Finnmark". Dette var tittelen på en bok Arne Eriksen skrev i 2003 og kom ut på Stallo Forlag.
I denne boka tar Eriksen opp hvordan fiskerettigheter via stråmenn ble ranet fra Finnmarkskysten. I dag er det igjen store protester fra fiskeflåten langs kysten vår på grunn av manglende driftsgrunnlag til den konvensjonelle fiskeflåten.
Stilltiende oppgitthet
Det som er sørgelig er at resterende av det Nord-Norske samfunnet ikke engasjerer seg nevneverdig i det som egentlig er bærebjelken i bosetningen, i særdeleshet for Finnmark. Etter fire måneder er de fleste fiskerne med konvensjonelle redskap ferdig med sin torskekvote og landanleggene har stilstans på grunn av manglende tilgang på råstoff. I Mehamn står en av Norges nyeste og mest moderne filetfabrikker uten tilgang på råstoff, selv om havet utenfor bugner fisk.
Verre og verre værst – hvor dypt går det?
Finnmarkskysten ligger nede med brukket rygg og kysten er mer ille ute nå en kysten noen gang har har vært tidligere. I etterkrigstiden var alt som hadde med fiske sesongbetont. I tillegg var den konvensjonelle flåten mye mere vær avhengig for å drifte, i forhold til trålerne. Noe som kunne medføre lav inntekt til fiskerne, men som også i høyeste grad var ugunstig for fiskeindustriarbeiderne, med permitteringer store deler av årene.. Manglende skatteinngang medførte til en elendig kommuneøkonomi. I de fleste tilfellene var eierne av fiskebrukene etablert med sine hovedkontor i mere sentrale strøk av landet. Noe som medførte at inntjeningen som fiskebruket hadde ble skattet til eierens hjemstedskommune. Ordet fiskekvoter var ikke kommet i vokabularet.
Den gang da
Findus ble den største fiskeribedriften i Norge, etablert i Hammerfest. Bedriften sysselsatte 1300 arbeidere i toppåret 1967. En ny æra var skapt når det gjaldt stabile og helårige arbeidsplasser for fiskeindustrien. Moderne hekktrålere var lite vær hindret og Findus trålerne leverte sin fangst etter avtalte fiskedøgn. Hver dag tok bedriften i mot to og tre trålfangster. Findus fikk konsesjon på 9 moderne hekktrålere, den siste levert i 1973. Feilslått fiskeripolitikk medførte overfiske og medførte til strenge reguleringer også i trålflåten, og landindustrien ble redusert kraftig. Bedriften gikk nå med et underskudd på 15 millioner pr år. Findus trålerne omstilte seg ikke for å fiske etter andre fiskeslag når det ble strenge reguleringer på uttak av torsk
Oligarken Røkke
Eierne bestemt seg for å selge. Det Røkke-eide selskapet Norway Seafoods viste interesse for å kjøpte anlegget og trålflåten. Da Kjell Inge Røkke fikk tilslaget fulgte det med hele 18 trålkonsesjoner. Røkke kontrollerte nå 10 prosent av den norske trålflåten. En trålflåte som var gammel og umoderne. Resultatet var at ferskfiskkonsesjonene ble omgjort til frysekonsesjoner og nye moderne frysetrålere ble bygd. Fisken ble nå levert på frysehotell, der den ute i verden som hadde billigst arbeidskraft ble vinner av fisken som en gang var beregnet for å opprette et stabilt lønnsnivå og sysselsetning for bosetningen langs kysten vår.
Oligarken Røkke – igjen
Brødrene Aarsæther var i sin tid landets største fiskerikonsern og hadde 7 ferskfisktrål-konsesjoner. Konsesjoner som var gitt for å levere fisk til konsernets Finnmarks bedrifter i råstoff fattige perioder. Hver tråler leverte jamt 2000 kasser fisk hver uke til sin respektive anlegg (100 tonn). Noe som medførte til stabile helårige arbeidsplasser i industrien. I 1988 gikk bedriften konkurs. Etter noen turbulente år så ble det Røkke som fikk hand om konsernet. Da Røkke overtok hadde hvert av anleggene i Finnmark sine respektive trålrederi, med leveringsplikt på fangsten. Røkke fikk omdannet trålrederiene til et eget trålselskap. Ferskfiskkonsesjonene ble omgjort til frysekonsesjoner og nye frysetrålere ble bygd, fisken som var beregnet for sysselsetting for landanleggene i råstoffattige perioder ble levert på frysehotell og eksportert ubearbeidd til lavkostland.
Politisk uhåndverk
Fiskeriminister Svein Ludvigsen omgjorde leveringsplikt til leveringstilbud noe som medførte at Finnmark legalisert ble en stor eksportør av ubearbeidet fiskeråstoff fra trålflåten. Med et pennestrøk var 700 tonn fisk pr uke fra Aarsæther trålerne borte. Fisk som skulle danne grunnlaget for en stabil sysselsetting langs kysten vår var nå historie. Konsesjonene var gitt for å supplere mangelen på jevn tilgang fra den konvensjonelle fiskeflåten.
Utarming av kysten er ingen ulykke – er det planlagt?
Det kan ikke være for mye forlangt at fisken til sju ferskfisktrålkonsesjoner som er gitt for å sikre sysselsetting til en landsdel, blir tilbakeført når intensjonen med konsesjonen opphører. Om så ikke, så utarme sentralmakta fiskerisamfunnene i Troms og Finnmark på lik linje som koloniherrene i sin tid utarmet koloniene. Fra sentrale hold snakkes det om tiltak for å øke bosetningen i Finnmark. Ett dødfødt prosjekt om ikke primærnæringen skal ha sin berettigelse. En treng ikke være verken statsminister eller fiskeriminister for å forstå dette.
