Om det er noen som vinner, med å utføre justismord så er det evneveike embedsmenn og politikere som får legge lokk på sin egen udugelighet til etter sin død.
Om det er noen som vinner, med å utføre justismord så er det evneveike embedsmenn og politikere som får legge lokk på sin egen udugelighet til etter sin død.
Dette er en artikkel i to deler. Jeg vil begrunne det ved å vise til en historisk sammenheng over maktmenneskers feighet med å ikke vedstå seg sitt ansvar og sine plikter ved å ivareta landets innbyggere på en rettskaffen måte, derfor er artikkelens lengde en dyd av nødvendighet og derfor delt i to deler. Det er også en del av nødvendigheten er å trekke inn en del av det som er skrevet tidligere, og som kan dokumenteres. Neste del av artikkelen kommer på onsdag 11. januar.
Viggo Kristiansen
Året 2022 har igjen avdekket flere av landets mange justismord. Viggo Kristiansen ble dømt til landets strengeste straff for at han ikke ville tilstå drap på to småjenter. Forvaring som ble pådømt i tillegg til mange års fengsel var vel heller ment som en sikring for alle de som var med å la grunnlaget for dommen og alle de som dømte. Heldigvis så lever de fleste som var med på å utføre denne udåden mot Kristiansen, både etterforskere og dommere, men om de blir tiltalt og straffet eller mister sine stillinger er et hypotetisk spørsmål. Erstatning og oppreisning må vi alle bidra med på vegne av embedsverkets selvtekt og udugelighet.
Nå er ikke baneheia-saken den eneste rettsskandalen i Norge der embedsverket prøver å legge lokk over sine udugeligheter og at de i dette livet skal slippe å bli eksponert for utføring av umenneskelige overgrep.
Flyulykken på Grytøya
Hva med flyulykken på Grytøya, der 17 mennesker omkom da et militært passasjerfly krasjet i en fjelltopp på Grytøya i 1972? Forsvaret la lokk på saken i 33 år før havarirapporten ble kjent. Alle involverte viste at flyveren var en mann med store alkoholproblemer, vistnok en mann som hadde deltatt under siste verdenskrig som flyver, og var høyt dekorert.
Flyet tilhørte det norske forsvaret og fraktet forsvarspersonell og deres familier mellom forskjellige baser. Fjellklatrere og krimteknikere fra Kripos gjorde en bragd da de ikke fikk helikopterstøtte av forsvaret for å frakte de omkomne ned fra fjellsiden. Likene måtte deler opp for få plass i ryggsekker slik at fjellklatrerne kunne bære de døde på ryggen ned fjellsiden. Hvor mye mer bestialsk kan en ansvarsfraskrivelse bli? I 2009 – 2010 var saken oppe som erstatningssak til de etterlatte, men tingretten mente at saken var foreldet. I 2013 ble fjellklatrerne hedret med en forsvarsmedalje.
Frits Moen, Per Liland og Birgitte Tengs-saken, med flere
Det ser ikke ut for at det fins grenser hvor langt embedsverket kan tillate seg å gå for å dekke over sin egen udugelighet eller lovbrudd. Nå er det ikke bare justisdommen mot Viggo Kristiansen som er unik. Den som har levd noen år husker saken mot Frits Moen og Per Liland. Frits Moen ble frikjent for et av to mord mens han levde, det andre mordet ble han frikjent for først etter sin død. I Per Liland saken kom det forslag fra et glupt folkevalgt hode, at Per skulle trekkes frokost og losji i de 12 årene han satt inne. Birgitte Tengs-saken er av nyere historie og nok et oppklart justismord, om ikke som sonet dom, men som erstatningssak og påført vanære.
Embedsverkets vilje til å rette opp feil er nesten fraværende
Det viser seg at kampen med å avdekke justismord kan ta flere tiår og er avhengig av at det er mennesker som evner å se galskap og urettferdighet i rettsystemet vårt. Ikke nok med det, samme personene må utføre flere år med gratisarbeid for å vinne over embedsverkets ego. I andre saker kan vedkommende som engasjerer seg bli tiltalt å straffet for at en av partene blir eksponert i saker der det kan vise seg å være justismord i hopetall. Det ser ut for at alle justismordene skal forsegles under et lokk stemplet med rikets sikkerhet.
Norge og EMD – en skandale uten sidestykke
Norge er nå dømt 15 ganger i Den europeiske menneskrettsdomstolen – EMD for brudd på menneskerettigheter og må svare på like mange dommer som ligger klar om ikke regjeringsadvokaten med sin stab greier å svare på en fortrolig måte hvorfor våre domstoler og barnevernet ikke forholder seg til norsk lov. I en barnevernsak er det bestandig mer som to parter, det er barnet, det er foreldre, kommuneadvokater som forsvarer kommunale overgrep, det er barnevernet/fylkesnemnder og fosterhjem og andre institusjoner som tjener grovt på barnevernets menneskehandel. Hovedpersonen i slike saker er barn som i mange tilfeller er grunnløst er tatt fra sine biologiske familier, og det er her djevelens domstol regjerer. Så lenge at embedsmannsveldet og byråkratiet kan legge lokk på barnevernsaker med at barnet ikke skal eksponeres så kan barnevernsaker lukkes på lik linje med Grytøytragedien.
Barnevernets diktatoriske makt
Når barnevernet, eskortert av politi, griper inn med et akuttvedtak som ikke etter loven er undersøkt. Med å hente barn ut av sine senger midt på natta, eller at etatene i fult dagslys henter barn fra skoler eller barnehager, mens skrekkslagne medelever ser på groteske arrestasjoner, så skal liksom ikke dette medføre eksponering av barn. At barn blir kasteball mellom fosterhjem og institusjoner skal heller ikke medføre eksponering. Hvilken ny skole eller medelever får ikke vite at dette er et barn som er plassert i ny skole av barnevernet. Og dette er ikke regnet som eksponering, tro det den som kan.
Bortgjemt og glemt
I Troms innlands dype skoger ligger det et lite småbruk ensomt, men ikke forlatt. Et småbruk som ikke lenger hadde livets rett etter effektiviseringens krav om økonomisk drift. Småbrukets eier var en mann som hadde fått en plass på stortinget. Dette var i perioden da barnevernsnemndene ble nedlagt og barnevernet skulle bestå av kommunalt byråkrati, uten folkevalgtes innflytelse. Fylkesnemndene så dagens lys og barnevernsinstitusjoner dukket opp som paddehatter på de mest utrolige steder. Slik ble dette ulønnsomme småbruket omgjort til en lønnsom institusjon for eieren.
Barn på institusjon ble fraktet med institusjonens bil til skolen flere kilometer unna og hente av samme bil når skolen var slutt for dagen. Barna levde sitt liv på gården uten annen kontakt med mennesker enn institusjonens ansatte. For de ansatte var det en uke på og to uker fri, og selvfølgelig en behagelig arbeidsdag når barna var på skolen.
Gutten på luftmadrassen
Hvem husker gutten på luftmadrassen? Gutten som måtte sove på en luftmadrass som lekket luft, uten sengeklær og uten varme på rommet. Det var på dette småbruket langt inne i de dype skoger gutten skulle få en omsorg fra barnevernet som en kjærlig mor ikke kunne gi. Gutten fikk ha sin egen mobil og i fortvilelsen ringte gutten sin mor og fortalte om forholdene han levde under.
Er det noen som kan forestille seg hvordan en mor har det, når den grufulle sannheten går opp for henne hvordan gutten hennes blir behandlet. Gutten fikk egen advokat, saken kom opp i stortinget og gutten ble flyttet til en ny institusjon. Institusjonen inne i de dype skoger i Troms skiftet navn og er fremdeles i drift.
Halvkvedet rettshjelp
For å få en sak inn i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) må alle rettsinstansene i Norge være utprøvd. Fra barne- og likestillingsdepartementet fortelles det at barn og foreldre har fri rettshjelp. Men dette er en sannhet med en større porsjon løyn enn sannhet. Det som er fakta er at fri rettshjelp strekker seg til tingretten, etter det så må saksøker betale egne saksomkostninger og saksomkostninger for motparten om saksøker skulle tape. Dette er form for økonomisk russisk rulett med kun ett skudd fjernet fra kammeret. Alt dette vet barnevernet, det vet barnevernets advokater, det vet de rettsakkyndige psykologene, det vet politiet som etterforsker barnevernsaker, det vet aktor og det vet dommerne i tingretten.
Å "finne" feil morder er ikke tillitsvekkende
Asbjørn Rachlew er en av Norges fremste avhørseksperter. Han mener at politiet trenger veiledning med konkrete sjekklister for å unngå å overse viktige etterforskningsskritt. Utfordringen er at vi ikke har et system for kontroll i reelle straffesaker som sikrer at de får tilstrekkelig og nødvendig trening, og ikke minst tilbakemelding på det arbeidet de gjør og at politiet er alt for mye tilståelsesorientert. (NRK: Enkelte feil kan gi fatale konsekvenser)
Når vi ser det som kommer frem i Birgitte Tengs-saken der fetteren etter flere dagers konstant avhør, eller banenheia, Frits Moen, Per Liland og flere, eller det motsatte som i Monika-saken der den ble henlagt av politiet uten av DNA ble analysert. Det er lett å forstå Asbjørn Rachlews påpekninger. Det ser ut for at politiets hovedmål var å finne seg et høvelig offer for å bevise at politiet var i stand til å avdekke en mordgåte.
Amatørmessige avhør
Ola Thune var leder for etterforskningsgruppa som hadde med mord og seksuelle forbrytelser da han jobbet i politiet. Etter å ha sett et dommeravhør av en jente i 2009 konkluderte han med: «Hadde jeg i dag utført et sånt avhør av en tiltalt i en alvorlig straffesak, så hadde jeg tapt saken når den kom for retten.»
Dette er del 1 av 2. Neste del kommer onsdag 11. januar.
